It’s over..

Jeg har lenge tenkt å skrive dette innlegget, men ikke visst helt hvor jeg skal begynne..

Det begynte vel for noen mnd siden. Det var ikke den samme spenningen jeg hadde kjent på før. Jeg hadde ingen glede eller noe. Jeg følte det bare ble et ork med det. Ting gikk alltid i det samme, så derfor ble det bare sånn.

Vi har jo vært gjennom litt av hvert da opp gjennom tiden. Oppturer og nedturer.

 

Jeg «legger ned» bloggen. Det var jo noe jeg skulle bedrive tiden med når han var i militæret. Jeg kommer sterkt tilbake neste år, da har vi nemlig STORE planer sammen. For ja – vi er fortsatt sammen, og har det bra sammen. Reiser ned på tirsdag! Woho!

Prekes.
Renate.

2 turer senere…

Får blåse litt støv av bloggen, og prøve meg på et innlegg etter gammelt. Det forrige innlegget skrev jeg bare noen få dager før jeg satte nesen mot Tyrkia og min kjære. Etter det innlegget har jeg vært i Tyrkia 2 ganger allerede, og neste tur er rett rundt hjørnet.

Jeg var der fra 15.02.-15.03. Da bodde vi på Damlatas, og bare tok livet med ro egentlig. Gjorde ingen verdens ting. Hang med fetteren hans for det meste. 🙂 Siste dagen der nede, satt vi på en internettkafe fordi Seyhmus skulle brenne noen cd’er til mamma. Da satt jeg å kikket innpå norwegian.no, og kom over noen billige billetter i mai. De booket jeg der og da! Jeg kom hjem og begynte rett i arbeid, og jobbet så mye jeg kunne. En dag kom jeg over noen billige billetter i april. Jeg skulle jo egentlig ikke reise da, siden jeg har en reise i mai. Men gode tilbud kan man vel ikke ignorere? Så jeg booket de, og da var det plutselig bare 2 uker til avreise.
Tiden fløy, takket være mye jobbing. Plutselig satt jeg på flyet fra Bergen til Oslo! Overnattet i Oslo, og fløy videre til Antalya tidlig neste dag, den 17. april. Jeg tok transfer til norden restaurant, og der stod Seyhmus og ventet på meg. Fetteren hans kjørte meg til leiligheten, og Seyhmus fulgte etter oss på scooter. Vi kom oss hjem, og fetteren til Seyhmus gikk igjen med en gang. Da kom Seyhmus med den største buketten med blomster jeg har fått! Så sier han at han må på jobben igjen. Så fikk vel omtrent 20 min sammen før han måtte gå igjen. Men det var igrunn veldig greit sånn, da kunne jeg få sove et par timer. Når jeg våknet igjen, kom han og hentet meg og resten av kvelden satt jeg utenfor jobben hans. Det gjorde jeg vel egentlig alle dagene. Han jobber på en sko og veskebutikk på Damlatas. Han jobbet fra 09.00 til 23.00 hver dag, uten pause. Så ble mye sitting på butikken hans. Men han har verdens kuleste sjef, så det gikk fint! Dessuten fikk jeg veldig mye rabatter der. 🙂

Jeg hang også en del med Anette/Nesrin der nede. Hun kjenner alle, så ble ikke kjedelig det. Vi hadde alltid noe å ta oss til. En kveld gikk vi på Picasso for å spise middag, og det ligger rett ved Norden (der hele familien til S jobber), og vi ble plassert akkurat sånn at gjengen på Norden så rett bort på meg. Det gikk ikke mange minuttene før de hadde ringt Seyhmus og sladret. De må ha sagt et eller annet rart. For han har aldri vært sånn mot meg før. Ifølge han var Anette sjefen min, og jeg bare fulgte henne overalt. Jeg sa tydelig ifra om at ingen bestemmer hvor jeg spiser og ikke. Da hørte jeg ikke mer. Bestemte meg også for å ta det opp med gjengen på Norden. Så jeg kjørte Anette til Harbour, før jeg kjørte for å se etter Seyhmus. Han var ferdig på jobben, og var gått på Norden. Så jeg kjørte dit. Resten gidder jeg ikke si, siden enkelte ser på Norden som verdens beste restaurant, og personalet er de beste i Alanya. Og jeg ikke stoler på de som synes det! Så de får bare tro det. Vi har iallefall en god tone oss i mellom nå. 🙂

Nok om det. Alt i alt så var turen perfekt! Som vanlig.. Vi har det bra og er lykkelige! 🙂
Neste tur er mest sannsynlig den 27.05.-10.06. Er iallefall det jeg satser på. Jeg har visum nå, som går ut den 31.05., og jeg vet ikke hvordan det er med et visum som går ut NÅR jeg er i Alanya. If you know, så please ta kontakt med meg! 🙂

Lørdag!

Ringte akkurat et tyrkisk nummer på meg. Det var ikke Seyhmus, så jeg nølte litt med å ta den. Når jeg svarte var det Norwegian transfer som ringte for å finne ut hvor jeg skulle. Jeg sa bare jeg skulle til Damlatas. Det var visst ikke nok. Jeg skal jo ikke til noe hotell, jeg leier privat fra en nordmann som akkurat har pusset opp leiligheten. Så jeg måtte bare beklage meg, og si at jeg må sende en adresse på mail.
Men takket være hjelpsomme mennesker, kommer jeg meg alltid frem!

Vi har nesten hatt et lite luksusproblem de siste dagene. Jeg har mast lenge på Seyhmus om han kan se etter en rimelig leilighet. Tenkte han kanskje kunne få en bedre pris enn meg. Men tok jo år og dager før han fikk fingern ut, så jeg tok saken i egne hender. På facebook kom jeg over flere som ville leie ut leiligheten til oss. Jeg fant ganske fort den jeg ville leie, og sendte med en gang melding til Seyhmus om at jeg hadde funnet en på Damlatas. Samme dag ordnet han oss en leilighet oppe ved fiskemarkedet, han fikk låne av noen svenske kunder på norden. Ja, den var billigere. Men den jeg hadde funnet var mye finere, og jeg hadde allerede bekreftet at vi leier den. Og jeg kan betale der og da. Med den andre måtte vi betale fra en norsk konto til en tyrkisk, det var ikke noe jeg hadde lyst til. Og alle de private eiendelene var i leiligheten, siden de aldri hadde leid den ut, og heller ikke tenkt til å gjøre det. Bare til oss.
Men så fort Seyhmus fikk se bildene, var han enig i at vi leier den på Damlatas. Vet ikke om han har sagt ifra til svenskene ennå, men..

Trodde ikke at jeg skulle glede meg så mye til å reise til Alanya igjen.. Er ikke min favorittplass på jord. Men sesongen er ikke i gang. Og jeg er litt mer selvstendig i Alanya enn hva jeg hadde vært i Diyarbakir. Vi trenger ikke være med hverandre HELE tiden. OG JEG GLEDER MEG TIL tyrkisk spa. Jeg trenger virkelig massasje! Og jeg gleder meg til å gå på supperestauranten for å spise kyllingsuppe! 🙂 Gleder meg til å møte gamle venner igjen – og nye!

Ahh – bare 3 kveldsvakter igjen, så er det ferie. Om 5 dager sitter jeg på flyet og kjenner på kriblingen i magen. Kribler litt allerede… 🙂

Beskyttet: Ikke lenge før!

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Passord:

Beskyttet: Så.. Dette har skjedd!

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Passord:

Diyarbakir – all in all.

De første dagene i Diyarbakir tenkte jeg at jeg ikke trivdes. Det var 8 mnd siden jeg sist var med Seyhmus, det var mye venner og familie vi skulle hilse på, og det var mye å ta innover seg. En ny by, ingen som snakket engelsk, mat jeg aldri har vært borti før.
Det kunne ikke måle seg med Alanya, og det er jo bare Alanya jeg har vært i før. Sammen med Seyhmus. Jeg klarte heller ikke å bestemme meg om Seyhmus var den samme nå som for 8 mnd siden. Det er ganske lang tid, og det var litt småmerkelig i begynnelsen. Hadde begge vært like sjenert som meg, hadde vi ikke kommet langt den ferien. Han var veldig gira på å vise meg rundt overalt, og ha meg med overalt. Jeg er den som liker å kose meg hjemme og ta livet med ro.

Men etter de første dagene begynte det å bli bedre. Vi hadde nå blitt «varme i trøya» rundt hverandre. Vi var «blitt kjent» med hverandre igjen. Er vanskelig å forklare.. Vi kjenner hverandre, vi snakket jo i telefonen nesten hver dag. Men var uansett litt annerledes med face2face.
Uansett, de neste dagene gikk fint. Jeg storkoste meg. Vi tullet og koste oss sammen som bare vi gjør. 🙂

En dag tok vi taxi til Ninova senter. Et kjempestort senter i Diyarbakir. De har alt der inne! Vi tok rulletrappene nesten helt opp, der var det et lite lekeland for barna og mange smårestauranter rundt hele senteret. Akkurat som på Alanyum. Vi gikk lenge rundt å kikket i alle butikkene, før vi gikk helt opp og så på de som bowlet. Ved siden av bowlingen var det kino. Seyhmus ville veldig gjerne gå på kino, men det måtte være engelsk/engelsk tekstet. Den eneste vi kunne se, var hunger games 2. Jeg hadde heldigvis sett nr.1, men det hadde ikke Seyhmus. Vi fikk også seter helt bak, så Seyhmus så ingenting. Jeg spurte om vi skulle sette oss lengre ned, men han brydde seg ikke noe spesielt om filmen. Han spiste heller popcorn, haribo og drakk vann. Det var skikkelig luksus der inne. Skinnsofaer for to og to personer. Jeg kunne sitte der i flere timer (lengre enn filmen varte), bare fordi det var så koselig å sitte i armkroken til Seyhmus å se på film sammen. Når filmen var over, reiste vi hjem, og der satt broren og ventet på oss. Jeg og Seyhmus gikk ut å kjøpte kveldsmat til oss, før vi gikk hjem og koste oss med god mat og film.
Åååååh, så koselig det var!
Jaja.. nok kliss!

Avreisedagen.
Jeg lå omtrent hele natta og syntes synd på meg selv fordi om bare noen timer, måtte jeg reise hjem. Vi måtte stå opp 6, og reise til flyplassen kl.7. I 4-tiden stod jeg opp fordi jeg ikke fikk sove. Jeg kikket på mobilen og så jeg hadde fått mail. Der stod det at flyet mitt var blitt utsatt, og at jeg måtte ringe for mer informasjon. Jeg ringte turkish airlines. De bekreftet at flyet var blitt utsatt noen timer, men at det som gikk om noen timer var blitt fullt, og at jeg måtte vente til dagen etterpå. I Istanbul. Da ville jeg heller vente i Diyarbakir og heller koste på meg et hotellrom selv. Dette prøvde vi på 4-5 ganger, fordi hver gang jeg skulle bekrefte, brøt det i telefonen. Den ene gangen jeg ringte og oppga referansenummeret mitt, sa mannen på andre siden at flybilletten var brukt. Jeg kjente panikken kom innover meg og begynte å smårope i telefonen. Seyhmus tok telefonen og bare la på. Han ringte opp igjen, men de måtte visst snakke med meg. Jeg kom gjennom til ei dame, etter to timer, og hun var behjelpelig. Jeg utsatte reisen 4 timer. Jeg skjønner egentlig ikke greia. Jeg måtte betale hotell selv (selv om det utsatte flyet var fullt), og jeg måtte betale over 1000 kroner hos norwegian, fordi jeg ikke rakk flyet mitt fra Oslo til Bergen. Er ikke det noe turkish airlines burde ordne? Iallefall hotell? Det kostet meg iallefall over 2000 kroner for å være med Seyhmus 4 timer mer. Ikke at det gjør meg noe, men er litt surt…
Når vi kom til flyplassen, var det stappfullt i den lille hallen. Var ikke et eneste sted vi kunne være for oss selv. Vi satt oss ned midt i folkemassen på et par ledige seter. Der satt vi og prøvde å «være alene», men satt folk og så på oss hele tiden. Seyhmus brydde seg ikke, men jeg følte meg ikke komfortabel med å kysse foran hundrevis av menn og kvinner.
Nå stod det på skjermen at jeg måtte gå til gaten min. ÅNEIIII, nå presset tårene på. Både hos meg og Seyhmus. Han fulgte meg så langt han kunne. Men kom ikke lengre enn til sikkerhetskontrollen. Han stod der til han ikke kunne se meg lengre, og jeg vinket helt til han forsvant bak i køen. Vi slengte mange slengkyss til hverandre, flere snudde seg og skjønte ingenting. Men jeg så kun på Seyhmus, brydde meg fint lite om de andre akkurat nå.

Innenfor sikkerhetskontrollen var det bare en gate som var åpen. Jeg stilte meg opp i køen, sammen med de andre. Når jeg kom frem, sa de noe på tyrkisk før de småskubbet meg litt vekk. Jeg skjønte ingenting, og ble litt nervøs fordi jeg ikke skjønte hva som foregikk. Jeg spurte flere om de snakket engelsk, men de bare ristet på hodet. Jeg stod der lenge, og kjente jeg egentlig var litt sur, samtidig som jeg tekstet med Seyhmus hele tiden. Plutselig kjenner jeg noen som pirker meg på skulderen, bak meg stod det en mann som snakket engelsk. Han forklarte meg at nå var det et annet fly som hadde ombordstigning og at jeg måtte vente litt. Jeg takket så mye for hjelpen, før han forsvant ut. Han så jeg ikke igjen. Jeg stod omtrent en time uten at det skjedde noe. Nå kom det en annen mann bort til meg. Han spurte om jeg skulle til England. Jeg sa jeg skulle til Istanbul og Norge. Han snakket heldigvis engelsk, og sa jeg kunne stå med han til vi skulle ombort. Vi skulle på samme fly. Vi snakket ganske lenge sammen før vi skulle gå ombord. Jeg var evig takknemlig for disse to mennene som hjalp meg den dagen. Seyhmus var blitt bekymret også nå. Og litt sur, for jeg stod inne på gaten i to timer før vi fikk gå ut til flyet. Det er to timer jeg kunne tilbrakt sammen med Seyhmus.
Når vi skulle gå ombord, forsvant denne snille herremannen. Det stod 4 fly linet opp ved siden av hverandre utpå plassen der, folk gikk på forskjellige fly. Jeg spurte en dude, og jeg kom meg på riktig fly.
Ved siden av meg satt det seg ei tyrkisk jente. Hun begynte å snakke tyrkisk til meg. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke snakker tyrkisk. Hun snur seg og tenker litt, før hun ser på meg og spør om kjæresten min er her. Jeg skjønner ikke helt hva hun sier, og svarer «yes yes, in Bismil». Hun flirer og sier «No, here. in here. Me he change».
Ahhh, om han var på flyet, kunne hun og han bytte plass. Utrolig snilt, men han var desverre ikke med meg denne gangen. Hun satt å tekstet med en fyr på whatsapp idet flyet begynte å rulle. Jeg håpte virkelig at hun skulle slå den av snart. Men hun sluttet ikke. Flyet begynte å kjøre skikkelig fort, og var på vei oppi lufta når hun ENDELIG fikk satt den i flymodus.

Resten av turen gikk igrunn knirkefritt. Hotellet i Istanbul var kjempefint, selv om jeg ikke hadde internett. Jeg som hadde en skype-date sammen med min kjære. Men vi tekstet og ringte hverandre omtrent hvert 5. minutt, så. Jeg bestilte meg også roomservice for første gang i mitt liv. Pepperbiff – som ikke var noe god. Dyrt var det og. Eksempel: en liten redbull kostet 19 lire. Rett under 60 kroner!!
Siden jeg kom hjem, har dagene gått ganske fort. Jeg har ikke hatt mye tid til å snakke med Seyhmus. De første dagene hadde jeg ikke stemme til å snakke i telefonen, så kom jula susende, og jeg sitter fortsatt hjemme og er syk. Så har blitt lite snakk med hverandre.

Nå når jeg sitter her å skriver dette innlegget, merker jeg at jeg savner Seyhmus og Diyarbakir. Jeg kunne gjerne bodd i den crappy leiligheten enda lengre, så lenge det betyr at jeg får være med Seyhmus.

Nok et rotete innlegg fra min side – bare fordi dagene gikk i surr for meg der nede. Jeg husker ikke hvilken dag vi gjorde hva. 🙂
Kommer vel noen bilder etterhvert også… 😉

God jul! // Mutlu noeller!

Etter mange år har jeg heeeeeele 24. desember sammen med familien. Noen år har jeg jobbet og i fjor var jeg sammen med Seyhmus, tilbrakte juleaften på sykehuset.
Jeg har ikke særlig julefølelse, men gleder meg til kvelden. Mye god mat, god drikke, pakker… Dagen går i julefilmer på tv, kjøre ut litt julegaver og pakkeleken.

Jeg savner selvfølgelig Seyhmus. En del av meg skulle ønske jeg var med han i år også. Selv om julen ikke betyr noe for han, så prøver han å gjøre den spesiell for meg. I fjor hadde vi pakker, juletre og pinnekjøtt. En annen del av meg er sjeleglad for å feire jul med familien. At jeg faktisk har noen å feire jul sammen med.
Fra neste år skaper jeg nye tradisjoner med Seyhmus. Kanskje en egen liten familie? Hvem vet hva som skjer..
Er bare 46 dager igjen av militæret – jeg gleder meg til 2014! 🙂

En ting er iallefall sikkert og visst; jeg har det ikke vondt sammen med denne mannen!

MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE EN RIKTIG GOD JUL! HERKESE MUTLU NOELLER! 🙂

Diyarbakir #3

8 desember: Dagen skulle bruker på å gå rundt i sentrum og omegn for å se oss rundt. Seyhmus er sjeldent i Diyarbakir selv, så vi var turister sammen. Vi gikk langs borgen, og endte opp med et utsiktspunkt og vi kunne se kjempelangt utover. Det var lite å se, men samtidig så fint. Rett nedenfor lå det en liten village. RETT utenfor sentrum lå den. Vi gikk nedover, og jeg kunne se forskjellene ganske fort. Vi måtte ikke gå langt, før det føltes ut som jeg var i en helt annen verden. Vi gikk litt rundt omkring, og vi så menn som lå på ulike hustak med hver sitt gevær og skjøt etter duene som fløy rundt omkring. Traff de en fugl, var det mange ivrige smågutter som gikk å hentet de. Jeg syntes det hele var litt skummelt, for mannfolka så ikke hvor de skjøt, de skjøt bare etter fuglen, uten å se seg for. Var flere ganger Seyhmus hoppet over meg og ba meg om å dukke. En smule skummelt, men jeg ble så fascinert. Barna løp rundt i slitte sko og spilte fotball med en punktert ball. Damene satt på takene og hang opp klær og lagde mat. Etter en stund bestemte vi oss for å gå opp igjen. Et lite stykke unna hørte vi mye musikk. Seyhmus sa det var et bryllup. Jeg småløp bort til døra og kikket inn på alle som danset. Det kom en herremann bort til oss og sa vi kunne komme inn. Jeg nølte litt, for her i Norge hadde jeg ikke invitert hvem som helst inn i bryllupet mitt. Jeg følte vi presset oss inn. Seyhmus gikk gladelig inn og tok meg i handa og drog meg med. Denne herremannen tok oss med langt inn i lokalet, midt mellom damene og mennene. Vi fikk en liten krakk og et lite bord og et glass te. Barna løp rundt omkring overalt. Jentene stod å så på meg. Seyhmus snakket med barna, samtidig som han tok meg på øynene og håret. Jeg skjønte ingenting. Jentene bare smilte og var veldig sjenert. Hva skulle jeg si? Jeg blir så ille til mote når de står rett foran meg og jeg ikke kan kommunisere med de. Smilte til de og prøvde så godt jeg kunne, men de bare stod å så på. Seyhmus drakk opp teen sin på null komma niks, jeg brukte litt lengre tid. Når vi var ferdige med teen, kom det noen gutter løpende bort for å rydde opp etter oss. Nå skulle Seyhmus ha meg til å danse sammen med de andre. En del av meg hadde veldig lyst, for er jo ikke akkurat en vanskelig dans de danser.. Men en annen del av meg er skikkelig sjenert. Det holdt at jeg var den eneste utenlandske der, jeg trengte ikke stille meg opp og danse med de. Seyhmus pushet meg flere ganger, og sa vi måtte danse. Nå angrer jeg. En del av poenget med å reise til Diyarbakir var for å oppleve nye ting, oppleve en annen kultur og møte folk. Det blir nok ikke første og eneste muligheten jeg får. Skal jo nedover igjen om noen mnd. 🙂 Vi gikk igjen etter en liten stund. Da var vi så kalde at de eneste som fristet var en god og varm salep! Salep er definitivt blitt en favoritt. Jeg kjøpte meg med en hel haug hjem, men det kan ikke sammenlignes med the real deal de stod å solgte i gatene. Resten av dagen ble brukt på å gå rundt i gatene og kikke på alt mulig. Det var helt utrolig, vi gikk inn i alle slags mulige gater og så at det var butikker og boder inne i gamle «huler» og bakgater. Det var så mange lukter overalt, og folk som ropte og styrte på rundt omkring. Jeg ble helt sjarmert. Seyhmus er av typen som bare skal kjøpe det billigste av billigste. Så om jeg fant noe jeg likte, skulle han finne noe billigere en annen plass. Som i Ordu for eksempel. Der er visst alt billigere enn i Diyarbakir. Men vi fikk kjøpt mye te, salep og nøtter. Nå hadde vi gått i 6-7 timer og var på tide å sette oss på en restaurant og få varmen i oss og spise god mat. Seyhmus hadde selvfølgelig lyst til å gå på lever-restauranten vi gikk på tidligere. Jeg brydde meg ikke egentlig, var så kald og sliten at hvor som helst hadde vært greit. Jeg bestilte meg en annen kylling denne gangen, og fikk Seyhmus til å be om en litt mildere type. Den var faktisk kjempegod. Jeg spiste opp alt til Seyhmus’ store glede. Han klager alltid over at jeg ikke spiser opp maten min. Etter middagen gikk vi litt rundt omkring, men begge var ganske sliten, så vi tok en taxi hjem. Senere på kvelden reiste Seyhmus hjem for å være der ei natt. Altså, han har 14 dager fri, og 12 av de er han med meg. Var helt greit for meg at han reiste hjem en kveld. Dessuten var det en stor dag neste dag. Familien hans skulle komme på besøk til oss. Så jeg hadde kvelden for meg selv med musikk, tv, rydding og vasking.

9 desember: Jeg våknet tidlig. Det kriblet i magen. Seyhmus ringte og sa de var på vei. Jeg stod opp, lagde meg litt frokost og slappet litt av, før jeg tok «siste innspurt» i leiligheten før de kom. Jeg satt en stund å så på tv før det banket på døren. Jeg stengte tv’en, slengte på meg genseren og kikket full fart i speilet. Jaja, nå fikk det bare gå. Jeg kikket ut gjennom det lille hullet på døren og så bare broren til Seyhmus. Ingen andre. Jeg åpnet døren, han kom inn og hilste på meg. Bak han kommer en høy, ung mann. Det var minstebroren hans som hadde vokst siden jeg så han på cam i januar. Bak de kommer en liten dame vuggende bortover gulvet. Nå kaldsvettet jeg. Jeg tok fram hånden og skulle til å håndhilse. Hun tok tak i meg og gav meg klem og kysset meg på kinnene. Okeeei, ingen intimgrense her i gården. Hun tok av seg skoene og gikk inn i stua. Bak henne kom det ingen Seyhmus. Jeg stod i gangen og skjønte ingenting. Gikk litt opp trappa for å høre om han kom, men jeg hørte ingen. Jeg gikk inn i stua til familien hans, og spurte hvor Seyhmus var. Brødrene bare løfta litt på skuldrene og visste ikke. Minstebroren visste, men sa ingenting. Surprise, sa han bare. Etter litt kom han inn døra. HELDIGVIS! Den mellomste broren satt seg foran ovnen, minstebror og mor satt i sofaen. Seyhmus satt seg på putene på gulvet, og jeg satt meg ned ved siden av han. Moren satt bare å så på meg og smilte. Når jeg gikk forbi henne eller satt ved siden av de, tok hun meg over håret og i ansiktet. Jeg er sånn at jeg har ei intimgrense. Liker lite at folk tar på meg. Hun snakket ikke engelsk, og heller ikke tyrkisk. Bare kurdisk. Og jeg kan bare 2-3 ord på kurdisk. De snakket sammen, så på meg, Seyhmus tok tak og holdt rundt meg. Noen ganger tok han meg på håret og alle smilte. Jeg satt egentlig bare som et spørsmålstegn. Jeg og Seyhmus disket opp med te, brus, chips og nøtter. Jeg trodde det var veldig mye for bare 5 personer, men de spiste som bare det. Var ikke mye igjen når vi gikk. Etter en stund reiste de seg og sa vi skulle ut å spise. UT Å SPISE?! De hadde jo akkurat spist!  Vi gikk inn til Ofis, men er sååå mye folk og trafikk der at vi ble helt stresset. Vi skviste oss inn i en taxi og kjørte til Dagkapi. Der gikk vi selvfølgelig på favorittrestauranten til Seyhmus. Alle gutta bestilte seg lever, mens jeg og svigermor bestilte oss kylling. Jeg var egentlig ikke så sulten etter alt vi spiste hjemme. Men ville ikke være uhøflig heller. Etter en stund kom kompisen til Seyhmus og satt seg ned ved siden av oss. Han hilste ikke på meg, så jeg tenkte mitt når han satt seg ned. Klyse…. Jeg klarte ikke spise opp maten min, så Seyhmus tok over etter at han var ferdig med sin mat. Når vi var ferdige, skulle vi kjøre familien til Seyhmus til bussen. Vi skviste oss nå inn i en enda mindre bil. Moren til Seyhmus satt halvveis oppå meg, minstebroren lå over alle sammen. Når vi kom til busstasjonen sa Seyhmus at jeg kunne sitte i bilen når han fulgte de inn på bussen. Jeg gjorde som han sa, og satt fint i den gode og varme bilen. Moren kom å banket på vinduet mitt, og vinket at jeg måtte komme ut. Jeg klatret ut av bilen og stilte meg opp foran henne. Jeg er omtrent dobbelt så høy som henne. Hun strakk seg opp og jeg bøyde meg ned. Hun klemte og kysset meg før hun sa noe på kurdisk og tok meg i neven med bort til bussen der familien stod. Der sa jeg hadet til brødrene. Hun la neven min oppi Seyhmus sin neve og sa noe jeg ikke forstod. Seyhmus smilte og sa noe annet jeg ikke forstod. Jeg tolket det positivt, så det var helt greit. 🙂 De gikk innpå bussen, og vi kjørte videre. Vi kjørte litt, jeg duppet av i baksetet, så vi kjørte hjem. Der var vi ikke kommet innenfor dørene før de ville ut på kafe. Jeg sa jeg ville stå over denne gangen, fordi jeg hadde hodepine. Og denne kompisen hadde ennå ikke hilst på meg, så jeg tenkte at de to kunne gå ut å snakke sammen. Seyhmus spurte flere ganger om jeg ikke kunne bli med de. Men jeg stod over. Vi tekstet hele tiden de var ute, og tok ikke mer enn en liten time før de var hjemme igjen. Da lå jeg og sov, og Seyhmus kom å ristet i meg og sa jeg måtte våkne. Jeg snudde meg og så at min kjære stod foran meg med en hel haug av roser. Det var overraskelsen han hadde ordnet tidligere på dagen. Når jeg hadde kommet meg, stod jeg opp. Da hadde kompisen kjøpt sprit og redbull. Hverken jeg eller Seyhmus drikker noe særlig, så han fikk bare kose seg. Han hilste faktisk på meg, og begynte å snakke med meg. Han skjenket meg et glas med litt sprit og redbull. Jeg sippet av glasset. Det var ikke noe godt. Vodkabull er noe jeg har dårlig erfaring med… Vi var alle ganske trøtte, så vi gikk tidlig å la oss. Kompisen på sofaen i den kalde stua, og jeg og Seyhmus på det varme soverommet. Morgenen etter våknet jeg tidlig. Jeg stod opp og gikk i dusjen i håp om at de skulle våkne. Men neida – de våknet ikke. Jeg var oppe ca.8, men kunne ikke gå ut i stua, for der lå kompisen. De våkna ikke før 12-12.30, og gutta lagde god frokost. Jeg er egentlig ganske bortskjemt. For Seyhmus er ei perfekt husmor. Rett etter frokost, reiste kompisen hjem. Denne dagen var jeg og Seyhmus inne hele dagen. Brukte ettermiddagen på å slappe totalt av og så på film sammen. På kvelden skulle vi ut for å spise. Jeg gikk ut før Seyhmus, og gikk opp trappa. Seyhmus skulle låse døra etter seg. Da så han at låsen var ødelagt og det så ut som noen hadde prøvd å bryte seg inn. Vi prøvde lenge før vi gav opp. Vi ringte huseieren og han kom for å se. Han ødela bare mer, og til slutt hadde vi bare et hull gjennom døra. Det var nå ganske sent på kvelden, og huseieren skulle fikse et sted vi kunne sove for natta. Vi gikk bak huset og inn ei dør der. Vi kom inn i en KJEMPEKALD leilighet. Vi gikk helt inn til et stort rom med ei lita matte på gulvet uten hodepute og bare et teppe oppå. Der skulle vi få sove på natta. Vi gikk ut for å spise, og satt der i flere timer, for ingen av oss ville tilbake der for å sove. Men de måtte desverre stenge etter en stund, og vi gikk hjem. Jeg kjente jeg var ganske trøtt, så trodde jeg kunne sove lett. Men den gang ei.. Det var hardt, kaldt og helt for j****g å ligge der. Seyhmus skulle være så grei og gjøre de godt for meg, så han strakk ut armen og sa jeg kunne ligge på den. Fantastisk. Jeg pakket meg godt inn i armkroken hans og lå så tett oppi han jeg bare kunne. Men det var uansett kaldt og hardt. Han sovnet ganske fort. Jeg reiste meg opp og tok boblejakka mi på meg. Etter en liten stund sovnet jeg…. noen timer, vel og merke. Tiiiidlig dagen etter kikket jeg ut vinduet og så det var kommet mye snø! Etter en liten stund til, kom huseieren og tok oss med ut for en kopp te, mens vi ventet på at låsesmeden skulle åpne, sånn at vi kom oss hjem. For ei natt…

Diyarbakir #2

5. desember:
Vi brukte dagen bare på å sove og nyte dagen sammen. Gikk ut en liten tur for å sjekke ut stedet, og for å ta oss en matbit på dominos pizza. Men vi satt begge som to zombie, og gikk hjem for å sove. Igjen.

6. desember:
Vi skulle ut å sjekke ut livet i byen denne dagen. Jeg hadde fått meg tyrkisk nummer, og kunne ringe og tekste Seyhmus så mye jeg ville helt gratis. Det norske nummeret mitt hadde desverre et høyt forbruk, og advarte meg mot å bruke den i utlandet. Vi gikk opp og ned på Ofis, og det var folk overalt. Biler som tutet. Folk som ropte og skulle selge oss alt mulig. Menn som gikk å dro på kjerrer oppover gatene. Jeg var i humør for god middag sammen med min kjære. Vi gikk for å se etter en skikkelig restaurant som solgte noe annet enn lever, kebab og kylling. Ofis er stort, men lite utvalg i restauranter. Vi hoppa inn i en taxi som kjørte oss til Dağkapi. Vi kjørte ikke lenge før vi var der, og jeg merket at stemningen var helt annerledes her enn i Ofis. Vi gikk til hotel Surkent (?), for å snakke litt med han som hjalp oss med leiligheten. Han var en veldig hyggelig mann. Snakket null engelsk, og hadde veldig lyst til å lære seg det. Seyhmus påstod at han er så god i engelsk at folk tror han er fra England når de møter på han, så han kunne gjerne lære bort litt engelsk. Resepsjonisten hentet en bunke med ark, og var klar for å lære. Seyhmus tok av seg jakken og satt seg godt til rette. Jeg skjønte nå at dette ble en lang kveld. Og det lille rommet vi satt på var kooookvarmt. Svetten silte av panna til Seyhmus. Så varmt var det. Jeg satt meg til å høre på Seyhmus og denne mannen når de snakket engelsk. Ble underholdning av det. Min kjære måtte spørre meg opp til flere ganger hva de ulike ordene betydde på engelsk, og hvordan man stavet de. Her er noen eksempler på engelsken Seyhmus satt å lærte bort:
Onsdag – vensdey.
Torsdag – tursdey.
Air condition – ourkondisjon.
Laken – shift.
Etter en time og vel så det, kunne vi endelig gå å spise en plass! Vi inviterte med oss resepsjonisten, men han måtte ringe hjem til kona først. Han spurte henne om hun hadde lagd middag. Hun svarte nei. Men når han sa han hadde blitt invitert med ut av noen «turister», ombestemte hun seg fort og sa at middagen var klar når han kom hjem. Så han fikk ikke lov til å være med oss ut for å spise, men han anbefalte oss en «bedre» restaurant litt borti gata.
Vi gikk dit, inn ei bakgate og inn ei dør. Der ble vi møtt med osen fra stekefett og masse mannfolk som satt på noen små stoler. Vi ble sendt opp trappa. I andreetasje satt det også bare mannfolk. Vi gikk opp ei trapp til. Det så fullt ut, men helt oppi hjørnet var det ledig til oss. Seyhmus visste helt klart hva han skulle ha – han skulle ha lever! I Ordu hadde han ikke fått skikkelig lever, så han hadde ventet i lang tid nå. Utifra menyen som Seyhmus måtte lese opp til meg, var det lite som fristet, og jeg endte opp med kylling. Ingenting stod på engelsk noen steder, så jeg var skikkelig lost uten Seyhmus der. Forrettene kom, og vi spiste og koste oss. Eller, Seyhmus koste seg. Han skal salte og ha sitron over alt mulig, og da liker ikke jeg det. Han bestilte egen forrett til meg, og jeg fikk min egen salat jeg satt å spiste på. Så han fikk salte den salaten sin så mye han ville! 🙂
Maten vår kom og Seyhmus kastet innpå, skulle tro han aldri hadde fått mat før. Jeg smakte på kyllingen, og det eksploderte inni munnen min. Jeg skjønte nå at en liten iste ikke skulle holde dette måltidet. Gud hjelpes, så sterkt det var! Jeg puttet en og en kyllingbit inni brødet og stappet salat inni, i håp om at det skulle bli bedre. 2 isteer og 1 soda senere, klarte jeg ikke mer. Smakte jo ingenting, bare sterkt. Men min kjære var kjempefornøyd. Er han fornøyd, er jeg ganske fornøyd også. 🙂 Vi fikk regningen, og gikk ned for å betale. Ned 3 etasjer, og for hver eneste etasje, satt det masse folk og glodde. Kom igjen – de har da vel sett utenlandske før. Jeg holdt meg nærmt Seyhmus, og nede i første etasje skulle vi betale. Vi fikk sprit med sitronlukt til å vaske oss med. Luksus! Lå også våtservietter der, en til hver kunde. EN! Seyhmus tok hele kurven, og tømte den når ingen så. Når de snudde seg, spurte han om å få en serviett. Utspekulerte mannfolk. Så vi gikk hjem den kvelden med lommene full av våtservietter.

7. desember:
Idag skulle jeg være alene hjemme i Diyarbakir for første gang. Seyhmus skulle i forlovelsesfest til en onkel eller en fetter. Han stod opp i 7-tiden, begynte å lage frokost og støvsuge leiligheten før jeg var stått opp. Han kom inn på rommet for å si at det var frokost. Da stod jeg opp, og så at han hadde ryddet og vasket, og laget gooood frokost til oss. Vi spiste sammen, før han måtte gå til bussen i 8-tiden. Han skulle innom turkcell først, for å få tak i internett til mobilen min, sånn at denne dagen ikke skulle bli så kjedelig for meg. Fikk melding av han i halv9-tiden at de var stengt på turkcell, men at han skulle fylle på når han kom til Bismil. Jeg sovnet egentlig med en gang han var gått ut dørene, så gjorde meg ikke noe at jeg ikke fikk internett med en gang. Når jeg våknet igjen, hadde han ringt og tekstet meg flere ganger for å fortelle meg at han har fått tak i internett og for å høre om alt var bra. Jeg stod opp, tok meg en kald dusj, satt meg ned for å se litt på tv. Mobilen lå på soverommet, og var på lydløs. Når jeg fant den, var det nok en gang evig mange ubesvarte anrop og meldinger. Klokken var nå rundt 14.00. Jeg ringte opp igjen, og han var småsur fordi han var blitt bekymret og lurte på hvor jeg var. Chillax, jeg hadde ikke turt å gått ut alene i Ofis uten han. Han sa han skulle komme hjem ganske snart, de skulle bare spise middag først. Klokken 17.00 kom han endelig hjem til meg. 🙂 Da var det vel på tide å spise litt igjen. Vi var begge lysten på osmanish, og gikk langt og lenge for å finne dette. Etter en stund stopper vi utenfor en restaurant og spør. De hadde ikke osmanish, og visste heller ikke om noen som solgte det i byen. Men han kunne lage noe som lignet, sa han. Good enough for me, og vi gikk inn for å spise. Mannen kom bort med drikke til oss, og spurte Seyhmus hvor jeg var fra. Norge, svarte han. Da smilte han og begynte å snakke engelsk med meg. Jaja, litt engelsk iallefall. Var ikke mye han kunne. Han kunne utrolig mye om fiskenæringen i Norge. Mer enn meg. Han stilte meg masse spørsmål jeg ikke kunne svare på. Hans «store drøm» var å reise til Norge. Var igrunn en ganske koselig mann. Han så litt skummel ut, men var den første som kunne noenlunde engelsk, som jeg kunne snakke med. Og godt var det! En blir litt låst når en bare skal snakke med en person hele tiden, og være avhengig av den ene personen.
Maten vi fikk var KJEMPEGOD, og er helt klart en ny favoritt for min del. Şaçava! ❤

Diyarbakir #3:
* Tyrkisk bryllup.
* Sightseeing.
* Village.

Diyarbakir #1

3. desember 2013:

Jeg stod opp etter bare 2 timer søvn. Det kriblet fra topp til tå. Idag var dagen jeg skulle begynne reisen min nedover mot Tyrkia igjen. Etter 8 mnd. skulle jeg endelig, endelig, endelig, ENDELIG få se min kjære igjen. Jeg skulle fly fra Bergen til Oslo, fra Oslo til Istanbul denne dagen. Med tanke på at jeg bare hadde fått sove 2 timer den natta, bestilte jeg meg et hotellrom i siste liten før jeg skulle reise. Broren min kjørte meg til båten. På båten ble jeg kjempekvalm, og innså at idag var ikke dagen for meg. Får denne følelsen hver gang jeg skal nedover til Tyrkia. Blir dårlig. Bølgene hjalp heller ikke på kvalmen. Men plutselig var jeg på land, og satt i minibussen på vei opp til flyplassen. Der gikk tiden fort, og plutselig var jeg i Oslo. Sovnet på flyet før vi var lettet, og våknet rett før vi landet. Så det var da godt! Jeg gledet meg til å komme meg på flyet på vei til Istanbul, for da hadde jeg 3,5 time jeg kunne sove på! 🙂 Tror dere jeg fikk sove eller? Nope, var jo et KJEMPEFINT fly. Jeg hadde 3 seter for meg selv, egen skjerm med nye filmer, nye tv-serier og ny musikk. God mat fikk jeg også! Plutselig var vi i Istanbul. Jeg håpte virkelig at e-visumet mitt var i orden, for jeg hadde ikke en eneste euro med meg nedover. Jeg gikk en halv evighet før jeg var fremme, de få jeg satt på flyet med var forsvunnet, ikke visste jeg hvor de gikk. Så jeg stoppet og spurte hvor visa-køen var. Da sa hun at jeg skulle snu meg. And I did, rett bak meg var det jo eviiiig mange visa-skranker, jeg kunne velge og vrake. Når jeg var kommet meg gjennom der, måtte jeg vente kjempelenge på bagasjen min før jeg kunne gå videre. Ikke det at jeg visste hvor jeg skulle gå etterpå heller. Jeg ringte Seyhmus i håp om at han kanskje visste. Men han hadde bare mellomlandet på innenlands der når han skulle i militæret i april. Flyplassen var utrolig nok ganske tom. Jeg fant ingen som jobbet der heller. Utrolig, jeg som trodde flyplassen var kjeeeeeempestor og at det var myyyye folk der. Jeg fulgte et skilt som førte meg ut, og that’s it. Jeg spurte en politimann om hvor jeg skulle gå for å finne hotellet. Han fulgte meg til et busstopp, og der skulle jeg stå til minibussen kom å hentet meg. Nå var jeg så trøtt at det verket i kroppen min. Minibussen kom, og jeg var på hotellet 5 minutter senere. Der fikk jeg sjekket inn, og kommet meg på hotellrommet. Kjempefint hotell! Store senger, kjempefin dusj, og mange tv-kanaler. Jeg hadde heldigvis mat og drikke i sekken min, så slapp å betale i dyre dommer for roomservice eller for minibaren. La meg ned for å prøve å sove, men det var ikke snakk om at jeg fikk det til. Jeg åpnet en brus og spiste litt før jeg bestemte meg for å ta en lang og varm dusj. Senere skulle jeg prøve å logge meg på internett, når jeg strakk meg for å finne informasjonspermen, klarte jeg å velte brusflaska, så brusen sprutet OVERALT. Over telefonen på hotellrommet, ned i listene og oppover veggen. Jeg sprang ut i dusjen og tok et håndkle og prøvde å tørke opp så mye jeg klarte. Fikk ikke opp alt, så i listene på hotellrommet ligger det julebrus. 🙂 2 timer før jeg skulle opp igjen, fikk jeg sove. Jeg fortet meg ned i resepsjonen og ba de fikse skyss for meg, og kom meg fort bort fra hotellet.

4. desember:

På innenlandsterminalen var det kjempemye folk. Ikke et eneste ledig sete for trøtte meg. Så jeg kjøpte meg ei vannflaske og fant meg en stol i et hjørne. Når endelig gaten kom opp på skjermen, gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg så 2 køer. I den ene var det bare damer i hijab, den andre var det bare mannfolk. Jeg skjønte ingenting. Hvor skulle jeg gå? Jeg stod bare å stirret på køene, da det kom en sikkerhetsvakt og sa det var det samme hvilken kø jeg stilte meg i. Så jeg stilte meg opp sammen med mannfolka og kom meg til gaten min til slutt. Der var det MAAAANGE tyrkere. 3 barn stilte seg opp og stirret på meg. Jeg smilte forsiktig til de, og håpte de skulle gå vekk. Det gjorde de ikke. Så jeg la vekk pad’n min, og gjemte trynet i jakken min, og latet som jeg sov. Det gikk lang tid før de åpnet gaten, sånn at vi kunne gå ombord. Det så ut til at flyet ble ganske fullt. Jeg kom meg til setet mitt på flyet, og det kom aldri noen å satt seg ved siden av meg. Jeg kjente gleden over å få sitte alene hele veien, plutselig kom det en kar å satt seg ved siden av meg. Og ikke hvem som helst heller! I køen på gaten stod det en mann litt foran meg, og jeg la merke til han fordi han luktet skikkelig svette. Selvfølgelig var det denne mannen som satt seg ned ved siden av meg. Jeg skrudde vifta på fullt, og pustet ned i genseren og jakka. Trykka ansiktet opp i vinduet i håp om at lukten skulle bli borte. Men den forsvant aldri. Når frokosten kom var det nok for min del. Matlukt + svette = jeg kastet opp! Det hindret ikke mannen i å spise opp forkosten sin.
Endelig var det tid for å komme seg ut av flyet, og inn i armene til min kjære.

Vi landet midt ut på en plass, det gikk folk ved siden av flyet, folk som skulle på et annet fly. Jeg gikk etter folkemengden og inn i en liten hall. LITEN hall. Det var noen seter der og et rullebånd. Diyarbakir flyplass. På andre siden kunne jeg se folk som stod å ventet. Der ute står Seyhmus å venter på meg – trodde jeg. Jeg fikk tatt kofferten min, og kommet meg ut. Jeg så ingen Seyhmus. På andre siden av veien står det flere taxisjåfører og sier «TAXIIII TAXIII TAXIII». Jeg overser de og finner meg en benk og ringer Seyhmus. Han var på bussen, og var rett rundt hjørnet. Rett rundt hjørnet for en tyrker kan bety så mangt. Så jeg satt meg ned meg beina på kofferten og prøvde å duppe av litt. Det var faktisk iiiiskaldt. Jeg som forventet sol og varme. Etter en god stund kommer det noen å angriper meg fra siden. Jeg hopper opp og er klar for å slå til den som skulle rane meg. Jeg fikk av meg den store hetta på jakken, og så at det var Seyhmus og broren hans som stod foran meg. Jeg var ganske forfjamsa, men Seyhmus tok affære og gav meg en laaaaaaaaang klem. Vi gikk i noen minutter før vi plutselig var i «sentrum». Det var mye folk, trafikk overalt. Jeg var trøtt og kald. Vi hoppet innpå en buss, og kjørte langt før vi hoppet av igjen. Vi skulle til hotellet Seyhmus hadde hatt litt kontakt med, resepsjonisten der hadde nemlig ordnet en leilighet til oss, siden ingen hotell ville ha oss boende der siden vi ikke er gift. Jeg satt meg ned med et glass te, ved siden av meg satt broren til S og snakket om Diyarbakir og Bismil så godt han kunne. Var ikke mange ordene jeg forstod, men nikket og smilte til han. Seyhmus var opptatt med å finne mannen som skulle kjøre oss. Vi stod utenfor og ventet, og plutselig kommer det en kjempestilig bil og stopper foran oss. Yey – tenkte jeg. Kjører han en sånn bil, har han garantert en fin leilighet! Vi kjørte ikke særlig lenge før vi kom frem. Vi gikk opp ei trapp, inn ei dør og ned i kjelleren. Det som møtte meg når han åpnet døren var grønne vegger. Først viste han oss soverommet, ikke verst. Helt grei seng, stort teppe, mange puter og varmeovn som hang på veggen foran senga. Deretter gikk vi inn i stua, der var det en liten sofa, og «gulv-sofa», det var noen puter på gulvet. Et lite tv, et lite bord, og en ovn. På kjøkkenet var det bare en benk med to vasker. Den ene var kjøkkenvasken, den andre var vasken som tilhørte «badet». Nå var jeg ikke særlig imponert lengre. Ikke søren om jeg skulle bo der, og det hele toppet seg når jeg så toalettet! Tyrker-do. Hull i gulvet. Ei bøtte med vann ved siden av. Ikke kult. Hvordan skulle jeg klare å komme meg opp og ned der? Det siste rommet måtte altså inneholde dusj og vaskemaskin. Jeg åpnet døren, og der var det en kjempeliten varmtvannstank og en liten dusj. Ingen vaskemaskin. S drog meg med inn på kjøkkenet, jeg sa jeg ikke likte det og at jeg ikke ville bo der. Jeg så at S tenkte det samme, men vi hadde ikke en annen mulighet. Jeg ringte mamma for å klage meg litt. Men vi måtte bare bo der, vi hadde ikke andre steder å bo. Vi hadde bedre standard enn foreldrene hans, og det er sånn S har vokst opp, så jeg innså at jeg ikke kan klage. Det er 12 dager av livet mitt. For nå, iallefall. Jeg tenkte egentlig bare å betale mannen og få lagt meg. Det hadde gått 2-3 timer nå, og jeg hadde ennå ikke fått noe alenetid sammen med Seyhmus. Vi sendte broren ut for å kjøpe noe mat; KEBAB! 🙂 Det smakte godt etter flere timer uten noe mat! Etter maten reiste broren hjem. Jeg kunne endelig sove! ENDELIG! Jeg og S snakket en liten stund, men tok ikke lang tid før vi begge sovnet. Da sov vi i flere timer, våkna på kvelden en gang. Vi sovna igjen egentlig med en gang, og sov til formiddagen neste dag. Da stod vi opp, gikk ut for å handle og gikk hjem og lagde oss en bedre frokost. Jeg var kjempelykkelig! 🙂 Endelig var vi sammen, etter 8 mnd!

 

Kommer mer, og flere bilder når jeg har fått lastet de opp på dataen. 🙂